I renessansen ble det benyttet et metode som kalles sogetto cavato -
``utskjært ting'' - som ligner på Guidos metode, hvorved man genererte
en musikalsk frase ved å ta ut viktige stavelser fra en tekst og bruke
solmisasjon for å finne fram til tonene. Seinere har komponister gjort noe
tilsvarende når de, som J.S.Bach bygger, et tema fra sitt eget navn. I
Bachs tilfelle ble temaet brukt i hans siste verk, Kunst der Fuge, i den
siste, uferdige, fugen. (Han planla den som en kvadruppel-fuge bestående av
fire temaer. I Bachs tilfelle blir hvert tema introdusert i sin egen fuge for
deretter å forenes. For mystikere er det interessant å vite at han
døde straks etter han hadde introdusert temaet som er nevnt ovenfor.) Temaet
B-A-C-H er brukt av mange andre komponister seinere, bl.a. Beethoven,
Schumann og Liszt
. Schumann
brukte denne typen akrostikk flere ganger i pianostykkene sine, f.eks. i
Abegg Variasjoner.
Prinsippet i seg selv er neppe brukt til annet enn å leke med temaer i komposisjoner som baserer sin struktur på helt andre ting. Det de tjener som eksempel på er fundamentale kunstverk som ikke desto mindre løser problemer knyttet til de formalismer vi her snakker om.