For å vurdere denne tradisjonen som formalisme, er det nyttig å
sammenligne med Guidos metode. Begge metodene kan sies å bestå av to
faser: den første hvor mulighetene blir lagt ut, den andre hvor valget
gjøres. Disse kan kalles genereringsfasen og
utvelgingsfasen. I Guidos tilfelle er genereringsfasen overføringen fra
en vokal til et sett av mulige notehøyder. I den siste metoden består
fasen i det å bestemme et sett av mulige fortsettelsesfigurer (besto gjerne
av flere takter). Utvelgingsfasen hos Guido består i å foreta et søk
etter best egnede fortsettelsesnote --- basert på regler for god
melodiføring
. I
tilfellet med Mozart & Co. er utvelgingen overført til en helt uforutsigbar
tilfeldighetsoperasjon.
Komponister tenkte helt likt da som nå, nemlig at en ``utregnet'' komposisjon, basert på tilfeldighet eller ikke, kunne tjene til å stimulere komponistens fantasi. Det å regne ut komposisjoner på den måten ble gjort helt fra barokken og gjennom hele klassisismen. Teknikken ble kalt ars inveniendi. Det var antagelig en del diskusjon rundt anstendigheten av automatisk kompilering av musikk --- ihvertfall ble det i London i 1775 utgitt en bok som het `` A Tabular System Whereby Any Person without the Least Knowledge of Musick May Compose Ten Thousand Different Minuets in the Most Pleasing and Correct Manner''.
Tanken om at man kan/skal gjøre musikken ``kalkulerbar'' er altså ikke hverken ny eller bare noe de gamle monokordistene dreiv med. Moderne sannsynlighetsregning begynte vel omtrent med Pascal, og teorier om tilfeldigheters nytte eller ``sannhet'' har vi også syslet med en stund. Musikk har alltid og overalt blitt forsøkt underlagt regelmessighet.