Guidos metode

   Vi starter for 1000 år siden med en Benediktiner munk ved navn Guido D'Arezzo. Han la fram en praktisk metode i en lærebok for sangere, Micrologus, som kunne frambringe en melodilinje til en hvilken som helst tekst. Han bruker tabelloppslag  hvor vokalene i teksten puttes inn --- og vips --- ut kommer en note i skalaen.

Guido brukte et system som han kalte solmisasjon  for å holde styr på tonenes beliggenhet i skalaen. Han gikk ut fra et heksakord som omfattet den diatoniske grunnskalaens seks første toner, og navngav tonene ut re mi fa sol la etter begynnelses-stavelsene i de seks første linjene i Johannes-hymnen `` Ut queant laxos resonare fibris...''. Disse trinnene var relative tonetrinn, intervaller om man vil, og han og etterkommerne utviklet et sinnrikt system for transposisjon og modulasjon. Først seinere (rundt 1600-tallet) ble disse skalatrinnene knyttet til faste tonenavn --- ut ble c osv. --- og si ble lagt til.

I Common Music kan dette f.eks. formuleres sånn:

   
(generator guido midi-note (rhythm 1.0 duration 1.0 amp 1.0)
	   (setf vokal (item (items m o rr i tt u rr i t e s a l u t a n t)))
	   (setf note (case vokal
			(a (item (degrees g3 e4 c5 a5 in random)))
			(e (item (degrees a3 f4 d5 in random)))
			(i (item (degrees b3 g4 e5 in random)))
			(o (item (degrees c4 a f5 in random)))
			(u (item (degrees d b g5 in random)))
			(t (degree fs4))))))

 
Figure 4.2: Guidos metode

Denne metoden gir 3 mulige notevalg for hver vokal (4 for a). Den gir altså mulighet for flere melodier til en gitt tekst. Guido fremholder at en del av metoden er å vurdere de ulike mulige melodiene som framkommer, og velge den som følger regler for god komposisjon. Er metoden en algoritme?